Tirsdag 27 Juni 2017
Er du lei av å følge strømmen når du er på ferie? Her er fem av mine favoritter, som jeg anbefaler som reisemål for 2017.
Tre av stedene ligger eksotisk plassert under palmene, og passer utmerket for vinterhalvåret. To av stedene er kun et par timer flytur eller et par dagers biltur unna, og er mest innbydende i sommerhalvåret. Felles for alle er at de ligger litt utenfor de tradisjonelle A4-valgene til nordmenn flest.
By og strand i Kambodsja
En gang var Sihanoukville lekeplass for Kambodsjas jetset og elite. Borgerkrigen på 70-tallet satte imidlertid en stopper for det lykkelige og bekymringsløse strandlivet, der byens hoteller ble overtatt av Røde Khmer, veier ble bombet og infrastrukturen falt i grus. For tretti år siden begynte turister så smått å komme tilbake til Sihanoukville, men Kambodias ledende badeby er fortsatt som småby å regne sammenliknet med turistmagnetene i nabolandene Vietnam og Thailand.
Byen vil sannsynligvis aldri vinne noen skjønnhetskonkurranse. Bebyggelsen og bysentrum skiller seg ikke nevneverdig fra de andre støvete byene vi så gjennom bussvinduet fra Siem Reap og Phnom Penh. Men det er kysten og øyverdenen rundt byen som trekker turistene hit. De er renere, hvitere og vannet er klarere enn det vi har sett mange andre steder i regionen.
Livet dreier seg om å finne en plass i solen, med eller uten parasoll, og en nærliggende bambusrestaurant hvor det bys på nytrukket sjømat, frisk frukt og iskald Angkor øl.
Jentetur i Belize
Fem jenter alene på en stor katamaran i korallhavet utenfor Belize og Honduras. Eventyrlystne som vi er, valgte vi eksotiske Belize fremfor tradisjonelle seilingsområder som Jomfruøyene og Grenadinene. Etter en heller frisk start med kuling og regn, har vi hatt tre dager med pent vært, før vi siste dagen ankommer smallvakre Ranguana Caye, lengst syd i den beliziske skjærgården. Dette er et slikt sted man reiser til for å komme vekk fra alt kjas og mas. Ranguana Caye ligger så langt syd at vi til og med får opp honduranske mobilselskaper som forslag på mobiltelefonen.
Den store lagunen utenfor koralløya har en snittdybde på 3- 4 meter, og vannet er klart som krystall. Etter oppankring hiver vi på oss svømmeføtter og snorkel, før ferden fortsetter inn til «land» med gummijolla. Øya er ikke større enn at man kan gå rundt på fem minutter, og er pent dandert med skjeve kokospalmer, rosa konkylier og myk sand.
På øyas eneste serveringssted står valget mellom konkylier og fisk til middag. Valget var enkelt; hvor ofte kan man spise innmaten i de rosa skjellene? De noe utradisjonelle skalldyrene, sett med norske øyne, viser seg å smake overraskende godt; som en blanding av kongekrabbe og kylling. Det siste på grunn av den faste konsistensen.
Afrika for nybegynnere
Kun en time sørover fra Kanariøyene ligger Kapp Verde-øyene, en tidligere portugisisk koloni som nå er en selvstendig afrikansk stat. Øygruppen består av totalt ti bebodde øyer, hvorav Santiago er den største. Øya er grønn, frodig og kupert, og hovedstaden Praia er med sine 120.000 innbyggere en liten storby.
Den mest fasinerende opplevelsen er det fargerike matmarkedet, som består av en gedigen ferskvaredisk med salg av kjøtt, fisk, frukt, krydder, urter, tradisjonell medisin og grønnsaker. Luktene er for oss helt ubestemmelige; en merkelig blanding av alt mulig, kjent og ukjent.
Den største forskjellen mellom Kanariøyene og Kapp Verde er nok likevel den alltid tilstedeværende musikken. Som andre land i Vest-Afrika står heller ikke kappverdianerne av for reggae, samba, calypso eller deres egen musikkform; funana. Overalt hører vi de fengende rytmene, og det er lett å bli i godt humør.
Men det er ikke alt som er like hyggelige å tenke på her utenfor Vest-Afrikas kyst. Velha var den første hovedstaden på Kapp Verde, og ligger 15. kilometer fra hovedstaden Praia på øya Santiago. Ved første øyekast ser den ut som et hvilket som helst søvnig tettsted ved sjøen. Når vi flytter blikket oppover får vi øye på en ruvende festning i åskammen, som vitner om langt barskere tider. Den kjente engelske admiralen Sir Francis Drake angrep Velha to ganger, og byen ble brukt som transitt for slaver som skulle sendes til Sør-Amerika. Vår lokale guide Nilza tar oss med på en vandring rundt det lille torget som en gang var sentrum for menneskehandelen. Hun stopper opp ved en statue midt på plassen, som tydeligvis også er samlested for de lokale ungdommene. Her forteller hun hvordan forfedrene ble lenket sammen før de sterkeste av dem ble fraktet over Atlanteren som slaver.
De fnisende ungdommene skjønner ikke alt hun sier på engelsk, men de skjønner nok til at ansiktene får et alvorlig drag når Nilza peker på minnestatuen mens hun med sint stemme forteller oss om slavenes lidelser.
Inneklemte Montenegro
Lengst i nord ved den kroatiske grensen smyger Kotorbukten seg inn fra Adriaterhavet. På det smaleste er denne 28 kilometer lange fjordarmen så tynn at man har vondt for å tro at de store cruiseskipene man ser innerst i Kotor noen gang har vært utaskjærs.
Langs bukten ligger middelalderbyene på rekke og rad, og blir du med på en dagstur med båt får du oppleve den fra sin vakreste side.
Blant høydepunktene er den katolske kirken «Vår frue av berget», som ligger på en holme utenfor Perast. Ifølge legenden skal seilere ha funnet et ikon av Maria og Jesus på sjøen her en gang på 1400-tallet. Seilerne avla i etterkant en ed om at det etter hver seilas skulle legges ned en sten på dette stedet i takknemlighet over å være trygt tilbake. Den lille holmen man ser i dag er resultatet av alle stenene som er lagt ned de siste seks hundre årene. Tradisjonen holdes fortsatt vedlike, og hver sommer avholdes en festival til ære for kirken og tradisjonen. Hvert år den 22.juli ved solnedgang ror lokale fiskere og seilere ut og legger en stein i sjøen utenfor kirken. Slik bidrar de også til at den flate holmen sakte men sikkert vokser i størrelse. Kirken, som også er åpen for turister, huser også et syttitalls flotte barokkinspirerte malerier.
Noen få kilometer fra innseilingen til Kotorbukten, ligger den lille landsbyen Djenovice. For oss nordmenn har dette idylliske stedet en spesiell plass, da det er blitt et samlingssted for flere enn 60 nordmenn, som har kjøpt ferieleiligheter på stedet. Feriekomplekset drives av nordmenn i samarbeid med montengrinere, og heter enkelt og greit Norwegian Village.
Sjokoladesafari i Bratislava
At Slovakia ble hengende etter da nabolandene Tsjekkia og Ungarn kuttet båndene til kommunismen er godt skjult i sentrum av Bratislava i dag. Nå er det sjokoladebarene, restaurantene, Bodyshop og Benetton som har tatt over regien i gatene. Spesielt er sjokoladebarene i landet populære. Mange av dem byr på svært så kreative og omfattende menyer bestående av flytende og fast sjokolade i flere farger.
Mellom renessansebygningen som huser Nasjonalteateret og Michalsporten ligger Stare Mesto, gamle byen, med sine brolagte gater på kryss og tvers. Michalsporten eller Michalska Brana, som er det slovakiske navnet, er den eneste gjenværende av de fire byportene som ble bygget under middelalderen. I dag huser det 51 meter høye tårnet fra 14.hundretallet et våpen- og festingsmuseum.
Bratislava er en av fire hovedsteder som er bygget rundt Donaus bredder. Elven er selve hovednerven gjennom byen, men til forskjell fra de mer kjente hovedstedene i nabolandene har ikke området langs elvepromenaden i Bratislava like stor tetthet av restauranter og kafeer. Ikke ennå, men store deler av området er tydelig under utvikling og renovering. Det Bratislava mangler i størrelse tar byen igjen på sjarm og ro. Slovakias hovedstad er en moderne metropol med internasjonale motehus, designhoteller og sofistikerte spisesteder, samtidig som du fortsatt kan føle et svakt vindpust fra det gamle Øst-Europa i bakgatene.
Tre av stedene ligger eksotisk plassert under palmene, og passer utmerket for vinterhalvåret. To av stedene er kun et par timer flytur eller et par dagers biltur unna, og er mest innbydende i sommerhalvåret. Felles for alle er at de ligger litt utenfor de tradisjonelle A4-valgene til nordmenn flest.
By og strand i Kambodsja
En gang var Sihanoukville lekeplass for Kambodsjas jetset og elite. Borgerkrigen på 70-tallet satte imidlertid en stopper for det lykkelige og bekymringsløse strandlivet, der byens hoteller ble overtatt av Røde Khmer, veier ble bombet og infrastrukturen falt i grus. For tretti år siden begynte turister så smått å komme tilbake til Sihanoukville, men Kambodias ledende badeby er fortsatt som småby å regne sammenliknet med turistmagnetene i nabolandene Vietnam og Thailand.
Byen vil sannsynligvis aldri vinne noen skjønnhetskonkurranse. Bebyggelsen og bysentrum skiller seg ikke nevneverdig fra de andre støvete byene vi så gjennom bussvinduet fra Siem Reap og Phnom Penh. Men det er kysten og øyverdenen rundt byen som trekker turistene hit. De er renere, hvitere og vannet er klarere enn det vi har sett mange andre steder i regionen.
Livet dreier seg om å finne en plass i solen, med eller uten parasoll, og en nærliggende bambusrestaurant hvor det bys på nytrukket sjømat, frisk frukt og iskald Angkor øl.
Jentetur i Belize
Fem jenter alene på en stor katamaran i korallhavet utenfor Belize og Honduras. Eventyrlystne som vi er, valgte vi eksotiske Belize fremfor tradisjonelle seilingsområder som Jomfruøyene og Grenadinene. Etter en heller frisk start med kuling og regn, har vi hatt tre dager med pent vært, før vi siste dagen ankommer smallvakre Ranguana Caye, lengst syd i den beliziske skjærgården. Dette er et slikt sted man reiser til for å komme vekk fra alt kjas og mas. Ranguana Caye ligger så langt syd at vi til og med får opp honduranske mobilselskaper som forslag på mobiltelefonen.
Den store lagunen utenfor koralløya har en snittdybde på 3- 4 meter, og vannet er klart som krystall. Etter oppankring hiver vi på oss svømmeføtter og snorkel, før ferden fortsetter inn til «land» med gummijolla. Øya er ikke større enn at man kan gå rundt på fem minutter, og er pent dandert med skjeve kokospalmer, rosa konkylier og myk sand.
På øyas eneste serveringssted står valget mellom konkylier og fisk til middag. Valget var enkelt; hvor ofte kan man spise innmaten i de rosa skjellene? De noe utradisjonelle skalldyrene, sett med norske øyne, viser seg å smake overraskende godt; som en blanding av kongekrabbe og kylling. Det siste på grunn av den faste konsistensen.
Afrika for nybegynnere
Kun en time sørover fra Kanariøyene ligger Kapp Verde-øyene, en tidligere portugisisk koloni som nå er en selvstendig afrikansk stat. Øygruppen består av totalt ti bebodde øyer, hvorav Santiago er den største. Øya er grønn, frodig og kupert, og hovedstaden Praia er med sine 120.000 innbyggere en liten storby.
Den mest fasinerende opplevelsen er det fargerike matmarkedet, som består av en gedigen ferskvaredisk med salg av kjøtt, fisk, frukt, krydder, urter, tradisjonell medisin og grønnsaker. Luktene er for oss helt ubestemmelige; en merkelig blanding av alt mulig, kjent og ukjent.
Den største forskjellen mellom Kanariøyene og Kapp Verde er nok likevel den alltid tilstedeværende musikken. Som andre land i Vest-Afrika står heller ikke kappverdianerne av for reggae, samba, calypso eller deres egen musikkform; funana. Overalt hører vi de fengende rytmene, og det er lett å bli i godt humør.
Men det er ikke alt som er like hyggelige å tenke på her utenfor Vest-Afrikas kyst. Velha var den første hovedstaden på Kapp Verde, og ligger 15. kilometer fra hovedstaden Praia på øya Santiago. Ved første øyekast ser den ut som et hvilket som helst søvnig tettsted ved sjøen. Når vi flytter blikket oppover får vi øye på en ruvende festning i åskammen, som vitner om langt barskere tider. Den kjente engelske admiralen Sir Francis Drake angrep Velha to ganger, og byen ble brukt som transitt for slaver som skulle sendes til Sør-Amerika. Vår lokale guide Nilza tar oss med på en vandring rundt det lille torget som en gang var sentrum for menneskehandelen. Hun stopper opp ved en statue midt på plassen, som tydeligvis også er samlested for de lokale ungdommene. Her forteller hun hvordan forfedrene ble lenket sammen før de sterkeste av dem ble fraktet over Atlanteren som slaver.
De fnisende ungdommene skjønner ikke alt hun sier på engelsk, men de skjønner nok til at ansiktene får et alvorlig drag når Nilza peker på minnestatuen mens hun med sint stemme forteller oss om slavenes lidelser.
Inneklemte Montenegro
Lengst i nord ved den kroatiske grensen smyger Kotorbukten seg inn fra Adriaterhavet. På det smaleste er denne 28 kilometer lange fjordarmen så tynn at man har vondt for å tro at de store cruiseskipene man ser innerst i Kotor noen gang har vært utaskjærs.
Langs bukten ligger middelalderbyene på rekke og rad, og blir du med på en dagstur med båt får du oppleve den fra sin vakreste side.
Blant høydepunktene er den katolske kirken «Vår frue av berget», som ligger på en holme utenfor Perast. Ifølge legenden skal seilere ha funnet et ikon av Maria og Jesus på sjøen her en gang på 1400-tallet. Seilerne avla i etterkant en ed om at det etter hver seilas skulle legges ned en sten på dette stedet i takknemlighet over å være trygt tilbake. Den lille holmen man ser i dag er resultatet av alle stenene som er lagt ned de siste seks hundre årene. Tradisjonen holdes fortsatt vedlike, og hver sommer avholdes en festival til ære for kirken og tradisjonen. Hvert år den 22.juli ved solnedgang ror lokale fiskere og seilere ut og legger en stein i sjøen utenfor kirken. Slik bidrar de også til at den flate holmen sakte men sikkert vokser i størrelse. Kirken, som også er åpen for turister, huser også et syttitalls flotte barokkinspirerte malerier.
Noen få kilometer fra innseilingen til Kotorbukten, ligger den lille landsbyen Djenovice. For oss nordmenn har dette idylliske stedet en spesiell plass, da det er blitt et samlingssted for flere enn 60 nordmenn, som har kjøpt ferieleiligheter på stedet. Feriekomplekset drives av nordmenn i samarbeid med montengrinere, og heter enkelt og greit Norwegian Village.
Sjokoladesafari i Bratislava
At Slovakia ble hengende etter da nabolandene Tsjekkia og Ungarn kuttet båndene til kommunismen er godt skjult i sentrum av Bratislava i dag. Nå er det sjokoladebarene, restaurantene, Bodyshop og Benetton som har tatt over regien i gatene. Spesielt er sjokoladebarene i landet populære. Mange av dem byr på svært så kreative og omfattende menyer bestående av flytende og fast sjokolade i flere farger.
Mellom renessansebygningen som huser Nasjonalteateret og Michalsporten ligger Stare Mesto, gamle byen, med sine brolagte gater på kryss og tvers. Michalsporten eller Michalska Brana, som er det slovakiske navnet, er den eneste gjenværende av de fire byportene som ble bygget under middelalderen. I dag huser det 51 meter høye tårnet fra 14.hundretallet et våpen- og festingsmuseum.
Bratislava er en av fire hovedsteder som er bygget rundt Donaus bredder. Elven er selve hovednerven gjennom byen, men til forskjell fra de mer kjente hovedstedene i nabolandene har ikke området langs elvepromenaden i Bratislava like stor tetthet av restauranter og kafeer. Ikke ennå, men store deler av området er tydelig under utvikling og renovering. Det Bratislava mangler i størrelse tar byen igjen på sjarm og ro. Slovakias hovedstad er en moderne metropol med internasjonale motehus, designhoteller og sofistikerte spisesteder, samtidig som du fortsatt kan føle et svakt vindpust fra det gamle Øst-Europa i bakgatene.
Tirsdag 27 Juni 2017 - Firenze
Vente på flyplassen i fem timer, eller reise til sentrum og oppleve mest mulig av Toscanas hovedstad på tre timer? Vi gjorde det siste.
Vi kaster oss inn i en av taxiene utenfor flyplassen og ber sjåføren kjøre oss til sentrum.
– Sentrum er stort. Skal dere til katedralen kanskje? spør han, i håp om at jeg skal avgrense målet.
Vi vil dit turistene drar. Men jeg vil også se den gamle broen, Ponte Vecchio, forsikrer jeg taxisjåføren.
– Okay, da slipper jeg dere av ved katedralen, så kan dere gå derfra. Det er ikke langt, forklarer han.
Jeg nikker, men understreker at vi bare har tre timer.
–Tre timer?? skal dere se Firenze på tre timer? Sjåføren snur seg 180 grader og ser på meg med et blikk som avslører enten overraskelse eller noe enda verre; en mulig fornærmelse. Å forære Toscanas hovedstad usle tre timer, klinger nok ikke bra i en stolt florentiners ører.
Jeg forteller at vi kommer med bil fra Riccione, og alternativet vårt vil være å sitte og glane på flyplassen i fem timer på flyet til Norge.
Sjåføren smiler og nikker.
– Aha, capito, sier han og smiler. –No problem. Dere rekker fint å se både kirkene og broen på tre timer, fastslår han, og er tilsynelatende helt enig i at tre timer i Firenze er bedre enn å ikke se noe av Firenze.
Unesco-vernet område
Piazza del Duomo ligger midt i det historiske senteret av byen, og er blant kontinentets mest besøkte steder. Her ligger de kjente historiske byggene som perler på en snor rundt den store plassen: Firenzes katedral Basilica di Santa Maria del Fiore, med Cupola del Brunelleschi, Giottos Campanile, Dåpskapellet San Giovanni, og Arcivescovile- og Canonicipalassene.
Dåpskapellet i Firenze, er en liten basilika som på italiensk heter Battistero di San Giovanni. Bygget er plassert på Piazza del Duomo rett overfor katedralen og klokketårnet til renessansekunstneren Giotto.
Den florentinskromanske dåpskirken ble påbegynt allerede i 1059, og er etter sigende den eldste i byen. Frem til 1800-tallet ble alle katolikker i Firenze døpt i denne vakre bygningen, med dører som Michelangelo ga tilnavnet «Paradisets dører».
Den store katedralen Basilica di Santa Maria del Fiore er katolikkenes moderkirke og erkebispesete i Firenze. Det tok nærmere 150 år å ferdigstille det storslagne bygget, som ble påbegynt i 1296 og hadde en rekke forskjellige sjefsarkitekter underveis i byggeprosessen. Sammen med dåpskapellet Battistero di San Giovanni og Duomo-plassen er katedralen skrevet inn på Unescos lister.
Resten av saken kan leses på linnsreise.no
Vi kaster oss inn i en av taxiene utenfor flyplassen og ber sjåføren kjøre oss til sentrum.
– Sentrum er stort. Skal dere til katedralen kanskje? spør han, i håp om at jeg skal avgrense målet.
Vi vil dit turistene drar. Men jeg vil også se den gamle broen, Ponte Vecchio, forsikrer jeg taxisjåføren.
– Okay, da slipper jeg dere av ved katedralen, så kan dere gå derfra. Det er ikke langt, forklarer han.
Jeg nikker, men understreker at vi bare har tre timer.
–Tre timer?? skal dere se Firenze på tre timer? Sjåføren snur seg 180 grader og ser på meg med et blikk som avslører enten overraskelse eller noe enda verre; en mulig fornærmelse. Å forære Toscanas hovedstad usle tre timer, klinger nok ikke bra i en stolt florentiners ører.
Jeg forteller at vi kommer med bil fra Riccione, og alternativet vårt vil være å sitte og glane på flyplassen i fem timer på flyet til Norge.
Sjåføren smiler og nikker.
– Aha, capito, sier han og smiler. –No problem. Dere rekker fint å se både kirkene og broen på tre timer, fastslår han, og er tilsynelatende helt enig i at tre timer i Firenze er bedre enn å ikke se noe av Firenze.
Unesco-vernet område
Piazza del Duomo ligger midt i det historiske senteret av byen, og er blant kontinentets mest besøkte steder. Her ligger de kjente historiske byggene som perler på en snor rundt den store plassen: Firenzes katedral Basilica di Santa Maria del Fiore, med Cupola del Brunelleschi, Giottos Campanile, Dåpskapellet San Giovanni, og Arcivescovile- og Canonicipalassene.
Dåpskapellet i Firenze, er en liten basilika som på italiensk heter Battistero di San Giovanni. Bygget er plassert på Piazza del Duomo rett overfor katedralen og klokketårnet til renessansekunstneren Giotto.
Den florentinskromanske dåpskirken ble påbegynt allerede i 1059, og er etter sigende den eldste i byen. Frem til 1800-tallet ble alle katolikker i Firenze døpt i denne vakre bygningen, med dører som Michelangelo ga tilnavnet «Paradisets dører».
Den store katedralen Basilica di Santa Maria del Fiore er katolikkenes moderkirke og erkebispesete i Firenze. Det tok nærmere 150 år å ferdigstille det storslagne bygget, som ble påbegynt i 1296 og hadde en rekke forskjellige sjefsarkitekter underveis i byggeprosessen. Sammen med dåpskapellet Battistero di San Giovanni og Duomo-plassen er katedralen skrevet inn på Unescos lister.
Resten av saken kan leses på linnsreise.no