Adeleis blogg

Mandag 13 August 2007
Ja nå har vi kommet hjem fra en flott tur i Irland.
Vi var med bladet nytt og nyttig, og fikk en gaida tur rundt i landet.
Været var også på vår side, og tempraturen holdt seg på rundt 16-18 grader i skyggen.
Men når sola stikket fram var det flott å bare nyte varmen.

Vi så mange spennende bygdninger og lærte mye om Irlands kultur og bakgrunn.
Fikk se hvordan de bodde før, og oppleve noe av den gamle kulturen.
Sauer var og er Irlands nasjonal dyr, skulle en tro. Det var sauer over alt, og de hadde fargene rødt, og blått
spraiet i striper på ryggen. Det var litt rart å se. Det skulle vist ikke være skadelig for dyrene.

Flotte minihester og elegante løpshester fikk vi også overvære på stutteriet.

Det var også mange vakre blomsterdekte hager å se. Irlenderne var tydelig nøye med å holde hagene sine
i orden.

Vi var også ute på en stor klippe som jeg ikke husker navnet på riktig enda, men det dukker nok opp i hukomelsen min igjen:-) Utrolig å overvære bølgene som slo inn mot klippene med stor kraft.

Ett kinobesøk blei det også tid til. En god komedie var det som skulle til denne kvelden, for denne dagen regnet det nesten hele tiden.

Dagen før vi reiste hjem var vi på Irsk aften. Dette var høydepungtet på turen. Utrolg flott riverdans og underholdning, med nydelig mat og drikke.
Så ja Irland kan jeg anbefale til alle dere mine venner her inne.

Skal snart legge inn bilder og skrive litt mere rundt det.
Klem til dere alle

Redigera
Senast inläggen
Hei alle venner.
Hei alle sammen.

Arkivet
Augusti 2007 (1)
Juli 2007 (1)

Skapa nytt inlägg

Om Reseguiden.se Press Annonsering & partnerskap Toolbox FAQ Användarvillkor Tyck till In English © Reseguiden.se 2007
Mandag 9 Juli 2007
Ja som dere ser av min blogg har jeg lakt inn noe jeg jeg har skrevet. Brevet som er sitert til en mobber, har jeg skrivd i voksen alder. Ett brev jeg burde ha sendt rund til de som ødela mitt barne og ungdomsliv. Men brevet blei aldri sendt. Brevet vil antagelig bli sitert i bladet hjemmet om kort tid, Håper noen av de som plaget meg da vil lese brevet og at andre som i dag plager leser og våkner opp.
La oss alle ta vare på hverandre, vi er alle like veridfulle.
Mandag 9 Juli 2007
Til en mobber.

Jeg vil sende et brev i dag, ikke noe vanlig brev men ett brev til en mobber. Håper han leser det.

Hei du som mobber har du det bra i dag? Har du sovet godt på din pute og drømt gode drømmer? Har du spist din frokost uten å få mageknip? Har du sett deg i speilet og syntes at du virkelig er en kjekk fyr og at du gleder deg til å komme på skolen? Håper det.

Jeg har nemlig ikke sovet godt i natt. Puten min har blitt vettet med mine tårer, drømmene har vert grusomme, Frokosten er spist med fryktelig mageknip og i speilet ser jeg kun ett blekt ansikt. Og jeg gruer meg for skolen i dag slik som alle andre dager denne uka.

Hvordan føler du deg da du slår og sparker de som ligger nede? Er du stolt av deg selv? Klarer du virkelig å smile og le og late som ingen ting? Hva føler du egentlig når jeg trygler deg om å slutte å sparke og slå. Har du egentlig følelser for andre en deg selv. Kanskje du ikke har det så bra og må la det gå utover de som alt ligger nede. Kunne du ikke isteden slått på noe annet istedenfor meg. Men du liker kanskje å se jeg gråter. Du blir vel lykkelig da. Eller hva?

Jeg har ikke lyst til å gå på skolen i dag. Du vil ikke se meg mer.
Når du får dette brevet er jeg kanskje ikke mer. Men da har du jo vunnet. For det var vel det du ønsket? Vinne over meg vise alle andre at du var den sterkeste.

Brevet er nå sendt til deg. Jeg kjenner jo din adresse har kjent den i mange år. Du er jo naboen min. Håper du får ett godt liv mobber. Ikke slikt som mitt. Det har du jo klart å ødelegge. Håper du sover godt i natt når du har lest brevet mitt og når du hører på nyhetene at jeg er savnet. Ja du blir vel lei deg da for da har du jo ingen å plage og slå mer. Lykke til i livet.

Hilsen Mobbeoffer.
Mandag 9 Juli 2007
Hei. Jeg hadde bare lyst å legge inn noe jeg har selvopplevd. Jeg syntes det er så mye leit i verden og mange barn og unge lider veldig under å bli mobbet. Selv har jeg vert ett mobbeoffer fra jeg startet i 1 klasse og til jeg blei voksen og giftet meg med min elskede mann.
Det er mange stille stemmer ute som ikke våger å stå fram. Jeg har valgt å fortelle min historie i håp om at andre kan få hjelp og slippe å gå alene.

Den redde jenta!



Si at noen står og ser på meg fra avstand. Da vil de se en "liten" redd og pjuskete "unge" som sitter sammenkrøllet i ett mørkt hjørne med tårene som bare renner og renner, hun trykker en fillette bamse inntil seg og lurer på hvorfor at akkurat hun ble født. Hvorfor at alt det vonde ikke bare kan forvinne.

Hun ser at det står noen på avstand og betrakter henne, men hun orker nesten ikke å løfte hodet. Hun klarer ikke å be om hjelp mer, hun har gitt opp. Hun trykker bamsen inn til seg og krøller seg enda mer i sammen.

Det hun ønsker er at de som betrakter henne på avstand skal komme bort og holde rundt henne si de er glad i henne og at uansett om hun ser ut som en pjuskete fugleunge vil de la henne få gråte ut i armkroken til noen som bryr seg. Noen som klarer å forstå smerten som hun har inni seg.

Hun husker så alt for godt hån og spott som hun måtte svelge i seg. Hun kan se den dagen som skulle ha vert en gledes dag men som ikke blei det.

Hun hadde fått ny trøye og var så stolt. Men gleden forsvant da den i raseri av en voksen blei dratt av henne og med beskjed om at denne hadde hun stjålet.

Smerten var så vond. Stjålet, hun hadde jo fått den i gave jo! Hun fikk trøya igjen etter en stund da de som så brutalt rev den av henne fant ut at det var faktisk flere en dem som hadde kjøpt ei slik trøye i butikken. Men ingen sa unnskyld og alt blei glemt. Men denne jenta glemte det ikke. Det ga henne sår.

Hun tørker øynene med det som er igjen av en fillete gammel bamse som har gitt henne trøst mange ganger.

Og de gangene hun ikke turte gå på skolen for at hun viste at i skolegården, ventet Marte, Jens og Pål. Hun ville få et dytt i magen og så ville de sparke ben. Hun var så utrolig redd for de var jo 3 mot en.

Alle dager og netter som hun skalv av redsel for hun viste at i morgen kom nok en vond dag. Hun kunne ikke si noe til sin kjære tante, for da ville de også plage og være slem med henne. Så i stedet ble all smerte gjemt i hjertet hennes.

Hun gikk i skogen og gråt mang en gang og skjønte ikke hvorfor menneskene rund henne skulle være så slemme. Hun var jo bare ei lita redd jente som også trengte trøst. Hun savnet mamma og pappa. Men de ville ikke vite av henne. Hadde hun gjord noe galt? Hvorfor likte de henne ikke?

Godt hun hadde tante da. Hun var snill og god. Hun retter litt på jakka si som har blitt veldig krøllete av at hun har sittet så lenge i en fosterlignende stilling. Hun prøver å tenke på om hun har noen lyse minner. Kanskje om hun leter lenge nok, kanskje hun da vil finne noen.
Hun reiser seg opp og børster av seg skitten som er på klærne og ser etter om de som betraktet henne på avstand fremdeles er der. Men nei, de har gått. Hun er fremdeles alene. Hun rusler sakte av sted og håper at i morgen vil alt bli bedre.

Hun ønsker ikke lengre å være den "lille" redde "ungen" mer, men hun ønsker å vokse opp og bli en sterk ung dame som kan hjelpe andre og være en støtte for de som trenger det.

Men for å klare det må hun først klare å se seg selv som en voksen person og ikke som denne redde ungen som hele tiden innhenter henne fra fortiden. Den dagen hun klarer det, vil solen atter skinne i øynene hennes og hun vil klare å ta de første stega på nytt.

Mens hun rusler sakte av sted oppdager hun at langt borte står det en person. En person som sikkert har stått der hele tiden, men som hun ikke har klart å få øye på. Hun har bare ikke klart å se han for all smerten hun bærer har overskygget at det er noen som vil hjelpe henne. Hun må nå bare strekke armene ut å mota den hjelpen.

Hun går med litt vaklende skritt i mot personen som står og venter på henne. Tenk at hun ikke har klart å se han før. Hun må nesten smile litt der hun rusler av sted.

Da hun nesten er fremme, tenker hun på å snu å bare løpe sin veg, men hun bestemmer seg for at nå skal hun gå bort til han strekke fram handa og ta i mot hjelpen som hun så sårt trenger.

Personen står tålmodig og venter på henne. Vel ser hun ut som en liten pjuskete fugleunge, men hva gjør vel det nå? Hjelpen er under veis hun har bare ikke klart å se det. Nå vil hun ikke være en pjuskete og forgrått liten unge.

Hun går bort til denne personen som står og smiler til henne. Kom jenta mi, sier han, dette skal vi klare. Jenta mi? for noen nydelige ord, det er det lenge siden hun har hørt, i hvert fall fra en mor. Ja, sier hun, og i sammen går de hånd i hånd - denne store sterke personen og en liten pjuskete jente. Ei jente som nå vil vokse opp og, i stedet for å sitte i en krok sammenkrøllet, gå ut i lyset og kjenne solen som varmer i kinnenne sine, høre fuglene som synger.

Hun har endelig skjønt at livet er verdt å leve. Hun ser opp på denne sterke personen og for første gang smiler hun, ikke ett smil for syns skyld, men et smil som er ekte.

Vi kan betrakte disse fra avstand. Og ser vi nøye etter, kan vi se at på bakken ligger bamsen hennes - den utslitte bamsen som har fått høre om all smerten hennes. Men hun trenger ikke bamsen lengre. Nå kan den få ligge til bake.

Da ser vi at en hund kommer bort og tar bamsen i de store kjevene sine og river og sliter i den. Til slutt tar den bamsen med seg og slipper den ned i en brønn. Der kan den ligge begravet. Nå vil jenta glemme alt det vonde og bamsen har tatt det med seg.
Torsdag 5 Juli 2007
Hei alle sammen.

Jeg må bare si at der vi bor er det helt topp. Det er 100 meter til naboen. Vi bor i Sande i Vestfold. Det er over ei mil til sentrum og vi bor nede i skogkanten. Vi har 3 mål tomt hvor vi har masse skjeldene trær og planter. Min mann og jeg elsker naturen. Min mann er utrolig flink med orkideer og det er hans store hobby.
Mine hobbyer er å ta bilder, spille trekkspill, piano, og jeg kan spille litt fiolin. ? jeg tegner og lager div med hendene og skriver dikt og sanger + jeg elsker og synge.
Vi har 3 voksende barn som alle er under 23 år. Ei jente og to gutter. De er nå ute av redet, og vel etablerete.
Vi har også 3 katter og div tropefugler.
Jeg skal skrive litt mere i bloggen min ettervert.